Når Gud skal hanke sine villfarne skapninger tilbake dit de hører hjemme, i hans rike, så bruker han ikke makt og trusler. Nei, han innbyr til fest. Jesus lar oss ane stekelukten fra Guds kjøkken når han sier: (v.4) «Se, jeg har gjort i stand mitt måltid: mine okser og mitt gjø-fe er slaktet, og alt er ferdig; kom til bryllupet!» Alle innbys.
Det finnes muligheter for alle mennesker til å bli frelst. Det gjelder alle folk, alle raser, alle sosialgrupper, alle forskjellige mennesketyper. I evangeliene kan vi gang på gang lese om at Jesus omgav seg med såkalte «tollere og syndere». Dette vakte forargelse, for disse menneskene var utstøtte og ble sett ned på. Men også slike ønsker Jesus velkommen til himlenes rike. Det er neppe noen tilfeldighet at folk som stod lavest på den sosiale rangstigen flokket seg om Jesus. For himlenes rike er nemlig en gave som bare kan mottas gratis. Den som har mye av materielle eller åndelige ressurser, faller lett i den misforståelse at han må prestere noe for å komme inn i himmelriket. Men adgangen dit har Jesus åpnet for oss. Gjennom sitt liv, sin lidelse, død og oppstandelse har Jesus brakt i stand en frelse.
De som tross denne frelse kommer og viser fram et adgangstegn i form av et respektabelt liv, religiøse anlegg, gode gjerninger eller lignende, de uttrykker jo mistillit til Jesus. De kommer jo med noe til tillegg til den frelse som Jesus har vunnet. Noe slikt tillegg trengs ikke.
Skal vi bruke et uttrykk fra bryllupsbildet i dagens tekst, kan vi si at «alt er ferdig». Det er bare å komme. Fordi Jesus har gjort fyldest for all verdens synder og på den måten gjort alt ferdig, kan innbydelsen være betingelsesløs. Dagens tekst sier rett ut at onde og gode innbys til Guds rike.
Men betyr det at i Guds rike får man være akkurat som man vil og gjøre akkurat det man har lyst til? Svaret på det spørsmålet er nei. Og for at vi skal ha det klart for oss, forteller Jesus om en som ble kastet ut fra bryllupsmiddagen. Som grunn blir det angitt at han ikke hadde bryllupsklær på.
Jesus sier ikke noe om hvordan vi skal skaffe oss denne høytidsdrakten, han har ikke funnet det nødvendig å gjøre det. Det dreier seg nemlig ikke om en spesiell kunst som vi må lære oss ved siden av det å tro evangeliets innbydelse. Nei, det vi skal gjøre er rett og slett å ta evangeliet alvorlig.
Den som lar sine synder bli tilgitt og allikevel vil beholde dem, den som kaller Kristus sin herre og allikevel bare tjener seg selv, den som bekjenner seg til Gud, men gjør ham til tjener for sine egne lyster, – slike frekke gjester misbruker evangeliets tilbud og de skal ifølge dagens tekst ikke finne noen barmhjertighet.
vangeliets innbydelse er og blir reservasjonsløs uten tanke på hva vi er, men bare på hva vi skal bli. Helt fritt og ufortjent blir vi mottatt av Gud. Det er Guds frie gave at han tar oss ufullkomne mennesker inn i samfunnet med seg. Men han handler slik for å gjøre oss nye. Han vil gjøre oss fullkomne.
Det kommer riktignok ikke til å skje på denne siden av døden. Men Guds nyskapende gjerning med oss begynner her og nå. Når Gud tar imot oss, skaper han et nytt menneske. Dette nye menneske er ikke et ideal eller en idé, men det er en virkelighet. En borger i himmelriket er et nytt menneske, men han er samtidig gammelt menneske. Derfor blir hele livet en kamp mellom gammelt og nytt. I denne kampen skal det gjøres fremskritt, skjønt før døden blir aldri det nye fullstendig enerådende. Denne kampen skal vi ikke utkjempe for å oppnå en plass i himmelriket, men vi skal utkjempe den fordi vi allerede har oppnådd en plass der. Kampen er en konsekvens av evangeliet, og den som ikke vil ta denne konsekvens, setter seg selv utenfor fellesskapet med Gud. Mannen uten bryllupsklærne er en alvorlig advarsel mot den falske troen. Den falske troen har det felles med den rett at den har tillit til Gud og hans godhet.
Men den falske troen er uten streben etter å gjøre Guds vilje, uten bot, den sørger ikke over sin egen synd og tar ikke avstand fra den. Den begjærer frihet fra dommen, men ikke frihet fra synden. Hos Gud søker den falske tro å sikre sitt eget liv, men den søker ikke det nye livet.
Medlemskap i himmelriket er uforenlig med moralsk likegyldighet eller tøylesløshet. Når dette siste inntrer, så opphører det første. Men er ikke dette å smugle inn et eget lite bidrag til frelsen bakveien? Nei, det er ikke det. For med alle våre gode gjerninger og all vår moralske iver og alt vårt etiske alvor kan vi ikke bidra noe til vår frelse. Denne frelse er ene og alene en gave vi får helt ufortjent på grunn av det som Jesus har gjort.
Denne gaven består for det første i at Gud tar imot oss og for andre i at han nyskaper oss. Men disse to ting er én, udelelig gave, og den som bare vil ta imot første del av den, får ingenting i det hele tatt. Man får komme som man er, men ikke forbli som man er. Herren vil forandre oss. «Bær derfor frukt som er omvendelsen verdig,» sa allerede døperen Johannes. (Matt 3,8) «Således bærer hvert godt tre gode frukter,» sa Jesus i sin Bergpreken. (Matt 7,17) Og videre: «Ikke enhver som sier til meg: Herre! Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Faders vilje.» (Matt 7,21)
Men husk at Gud gir før han krever. Han skaper forutsetningen for å bære frukt. Paulus skriver til romerne: «Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som han har gitt oss» (Rom 5,5) «Men de som lever etter Ånden, er opptatt av det som hører Ånden til» (Rom 8,5) Og denne livsforandrende omgang med Gud har han gitt oss midler til i kirken. Kirken holder på med en foregripelse av den himmelske bryllupsfest.
Ved kirkegang, altergang, bønn, offer og diakonal tjeneste «er vi hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle gå inn i dem.» (Ef 2,10) «For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans gode vilje.» (Fil 2,13)
Til ære for Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet til evighet.
Fr. Tom Hængsle
