Bred dina vida vingar

Preken på 24. søndag etter pinse – Matt 23,37-24,2

Det herjet en låvebrann og mange dyr strøk med. Da restene av dyra skulle fjernes, oppdaget man noe utrolig i hønsehuset: Under en forkullet høne krøp levende kyllinger frem. De hadde overlevd brannen. Hva var grunnen til det? Jo, da hønemor forstod at det var fare på ferde, samlet hun kyllingene sine under seg for å beskytte dem. Selv overlevde hun naturligvis ikke.

«Hvor ofte jeg vilde samle dine barn, likesom en høne samler sine kyllinger under sine vinger! Og I vilde ikke,» sier Jesus. (Matt 23,37) Han bruker dette bildet om seg selv. – For det første sier det oss noe om det livsfarlige ved å springe rundt borte fra Jesus. Det er hos ham vi hører hjemme. Alt annet er å spille hasard med livet. – Dernest sier det oss noe om at Jesus ikke bare har en generell omsorg for oss. Nei, han har en omsorg som førte ham like inn i en smertefull død. Det var for at vi skulle leve, ja, ha evig liv.

Guds omsorgshistorie

Dagens tekst setter Jesu offer inn i sammenheng med Guds lange omsorgshistorie med Israels folk. Han hadde bredt ut sine vinger over dem. Som vi hørte i den bibelske salmen nettopp:

«Med sine vingefjærer dekker han dig, og under hans vinger finner du ly; hans trofasthet er skjold og vern.» (Sal 91,4)

«Som fuglene breder ut sine vinger, således skal Herren, hærskarenes Gud, verne Jerusalem, verne og frelse, gå forbi* og redde.» (Jes 31,5)

<* som i Egypten; 2MO 12, 13. 23.>

Gud hadde utvalgt dette folket og plantet det i det lovede land. Han åpenbarte seg for dem, gav dem loven og løftene, gudstjenestelivet og pakten. Men med de gode gaver hadde ikke folket tjent giveren, men tenkt på seg selv. De ville ha Guds hjelp til beskyttelse, Guds godhet til egoistisk nytelse, benyttet loven til å dekke over sine synder, Guds forjettelser til å forherlige seg selv, lagde selvskryt av det som egentlig var Guds nåde. Gud hadde minnet dem om hva de var ham skyldig. Men som Jesus sier: «Jerusalem! Jerusalem! du … slår ihjel profetene, og stener dem som er sendt til dig!» (Matt 23,37)

Gud forlater templet

Det samme skjedde så med Jesus selv. Som profetene kom han i Herrens navn, med fullmakt fra ham. Men også som mer enn dem, som Guds egen Sønn og siste, avgjørende ord. Og ham drepte de. Dermed dro de katastrofen ned over seg:

«Se, eders hus skal lates eder øde», sier Jesus. «Så hør: Huset deres blir forlatt og legges øde!» (Matt 23,38)

Det lyder som et rystende ekko fra GT. I Esek 10,18f og 11,22f skildres det malerisk hvordan Guds herlighet simpelthen forlot Jerusalems tempel. Slik ble templet og byen liggende ubeskyttet av Guds hånd da Nebukadnesars stormtropper slo inn over byen.

På samme måten sier Gud hos Jeremia følgende:

«Jeg har forlatt huset mitt, forkastet eiendommen min, gitt min elskede i fiendens hånd.» (Jer 12,7)

På samme måten sier Jesus at han og Faderen vil opptre og forlate tempelet. Dermed vil både templet, byen og landet bli liggende ubeskyttet mot den romerske invasjonshæren som vi vet kom og la byen øde i 70 e.Kr.

Guds kjærlighet og Guds vrede

Hvorfor skal noe menneske behøve å gå fortapt? Hvorfor blir ikke alle frelst? Også Jesus har stått overfor det spørsmålet. Her gir han oss svaret. Gud ville at alle skulle bli frelst. Han sendte sin Sønn for å redde menneskene fra den ulykke som truet – likesom høna dekker sine kyllinger med vingene når faren truer. Men de ville ikke.

Det er viktig å forstå Guds kjærlighet og Guds vrede riktig. Bibelen lærer at Den treenige Gud ER kjærlighet. Det er et vesensutsagn. Og det handler om både Faderen og Sønnen og Ånden.

Bibelen taler også om Guds vrede. Det gjelder også både Faderen og Sønnen og Ånden. Men vrede-utsagnene er ikke vesens-karakteristikker. Det er når Guds kjærlighet ikke blir besvart at Gud reagerer med vrede. Vreden er Guds skuffede kjærlighets vrede. Men som det står i

Sal 30,6 «et øieblikk varer hans vrede, en levetid hans nåde.»

Om vi forferdes over Guds vrede, skal vi alltid vite at den rammet ham selv i Kristus. Kristus tok på seg vredesdommen i vårt sted. Det er et tilfluktssted for den i hans vingers skygge. For Jesu skyld ber vi «Vend bort fra oss din vrede».

Muligheten står åpen

Den muligheten står også åpen for jøder. Om deres tempel er lagt øde, er Jesus Kristus det nye tempel også for dem. Det viser seg hos jøder som i dag tror på Jesus Messias som sin frelser. Kanskje er det en større vekkelse som i ligger i Jesu avslutning på Jerusalemsklagen, der han sier: «Fra nu av skal I ikke se mig før I sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn!» (Matt 23,39)

Slik hadde Jesus blitt hilset av en mindre gruppe straks føre dagens tekst, (Matt 21,9) og til slutt var det visst bare umyndige som ropte. (Matt 21,15-16) Vi er heller ikke mange vi som i dag hyller ham med disse ord i denne messe. Men det er begynnelsen på den store triumfen som skal utfolde seg når hver tunge må bekjenne til Gud Faders ære: Jesus Kristus er herre. (Fil 2,10-11) Med menigheten av jøder og hedninger i himmelen og på jorden synger vi i samstemmig jubel: Hellig, hellig, hellig, … hosianna i det høyeste, velsignet være han som kommer i Herrens navn!

fr Tom Hængsle

 

Leave a Reply

Your email address will not be published.