Den heilage messa

Marta og MariaDEN HEILAGE MESSA


Neste messe i St Olav kyrkje er

sundag 4. september kl. 18.00  NB tidspunkt!
16. sundag etter pinse

Den sutalause
Luk 10,38-42

“Søk fyrst Guds rike!” Jesu formaning vert denne sundagen portrettert av Maria i Betania. Ho valde å sitje ved Jesu føter ei stille stund, medan andre gjorde seg sut og strev med mange ting. Slik fuglane under himmelen og liljene på marka lever sutalaust i tillit til Skaparen. Slik barnet tillitsfullt går til kvile: “Trygg i din vård jag lämnar mig när solen från oss flyr.”

Noko må vere fyrst. “First thing first” heiter det på engelsk. Det kunne vi kalle denne sundagen. Som sundagen er fyrste dagen i veka og set preg på henne. Som rota ber treet. Morgonen skaper dagen. Barnet skaper mannen. Sundagen pregar vekedagane. “First thing first”.

Slik skal det også vere i Guds rike og i ditt og mitt kristenliv. Gjennom heile kyrkjehistoria har motsetninga funnest mellom aktivt og kontemplativt. Den lojalitetsknipa handlar evangeliet idag om. Kvifor heldt dei fyrste kristne på denne forteljinga? Kanskje ikkje for å irettesetje korkje Marta eller Maria, men for å halde fram at sjølv om fleire ting er nødvendige, er det ‘first thing first’. Dei to i Betania var systre, og slik må det aktive og det kontemplative i kristenlivet vere to systre i alle kristne kyrkjelydar.

Vel møtt til messe på sundag kveld.

Å leva det er å elska

jesus_bethany

Andre sundagen i faste set eit hovudmotiv som gjeld heile fastetida: Frigjering.

“Da Jesus satte sjelen fri.” Den store frigjeringsdagen markerer korleis Jesus Messias frigjer og reiser opp menneske. Demonstrert på kvinna i farisearen Simons hus.

Frigjeringa gjeld ikkje berre på det ytre planet, ikkje berre for dei lærde og lovkyndige, ikkje berre for eit snevert ”åndeleg” område av livet. Men for heile folket og heile livet; moralsk, kroppsleg, sosialt og åndeleg.

Ho vart både fri, frisk og fornya – ho som møtte Jesus. Eit oppreist menneske, ei Israels dotter, med full menneskeleg og åndeleg status.

Vanskeleg å forstå for somme. Minst for dei som veit at dei står i gjeld til Gud. Slik er nåden.  Vel møtt i kyrkja på sundag. Her er skriftstolen ledig og altarbordet vert dekka. Frigjeringa startar her.

Fr Toms preken søndag 18. oktober

MATTEUS 22,1-14
Når Gud skal hanke sine villfarne skapninger tilbake dit de hører hjemme, i hans rike, så bruker han ikke makt og trusler. Nei, han innbyr til fest. Jesus lar oss ane stekelukten fra Guds kjøkken når han sier: (v.4) «Se, jeg har gjort i stand mitt måltid: mine okser og mitt gjø-fe er slaktet, og alt er ferdig; kom til bryllupet!» Alle innbys.
Det finnes muligheter for alle mennesker til å bli frelst. Det gjelder alle folk, alle raser, alle sosialgrupper, alle forskjellige mennesketyper. I evangeliene kan vi gang på gang lese om at Jesus omgav seg med såkalte «tollere og syndere». Dette vakte forargelse, for disse menneskene var utstøtte og ble sett ned på. Men også slike ønsker Jesus velkommen til himlenes rike. Det er neppe noen tilfeldighet at folk som stod lavest på den sosiale rangstigen flokket seg om Jesus. For himlenes rike er nemlig en gave som bare kan mottas gratis. Den som har mye av materielle eller åndelige ressurser, faller lett i den misforståelse at han må prestere noe for å komme inn i himmelriket. Men adgangen dit har Jesus åpnet for oss. Gjennom sitt liv, sin lidelse, død og oppstandelse har Jesus brakt i stand en frelse.
De som tross denne frelse kommer og viser fram et adgangstegn i form av et respektabelt liv, religiøse anlegg, gode gjerninger eller lignende, de uttrykker jo mistillit til Jesus. De kommer jo med noe til tillegg til den frelse som Jesus har vunnet. Noe slikt tillegg trengs ikke.
Skal vi bruke et uttrykk fra bryllupsbildet i dagens tekst, kan vi si at «alt er ferdig». Det er bare å komme. Fordi Jesus har gjort fyldest for all verdens synder og på den måten gjort alt ferdig, kan innbydelsen være betingelsesløs. Dagens tekst sier rett ut at onde og gode innbys til Guds rike.
Men betyr det at i Guds rike får man være akkurat som man vil og gjøre akkurat det man har lyst til? Svaret på det spørsmålet er nei. Og for at vi skal ha det klart for oss, forteller Jesus om en som ble kastet ut fra bryllupsmiddagen. Som grunn blir det angitt at han ikke hadde bryllupsklær på.
Jesus sier ikke noe om hvordan vi skal skaffe oss denne høytidsdrakten, han har ikke funnet det nødvendig å gjøre det. Det dreier seg nemlig ikke om en spesiell kunst som vi må lære oss ved siden av det å tro evangeliets innbydelse. Nei, det vi skal gjøre er rett og slett å ta evangeliet alvorlig.
Den som lar sine synder bli tilgitt og allikevel vil beholde dem, den som kaller Kristus sin herre og allikevel bare tjener seg selv, den som bekjenner seg til Gud, men gjør ham til tjener for sine egne lyster, – slike frekke gjester misbruker evangeliets tilbud og de skal ifølge dagens tekst ikke finne noen barmhjertighet. Evangeliets innbydelse er og blir reservasjonsløs uten tanke på hva vi er, men bare på hva vi skal bli. Helt fritt og ufortjent blir vi mottatt av Gud. Det er Guds frie gave at han tar oss ufullkomne mennesker inn i samfunnet med seg. Men han handler slik for å gjøre oss nye. Han vil gjøre oss fullkomne.
Det kommer riktignok ikke til å skje på denne siden av døden. Men Guds nyskapende gjerning med oss begynner her og nå. Når Gud tar imot oss, skaper han et nytt menneske. Dette nye menneske er ikke et ideal eller en idé, men det er en virkelighet. En borger i himmelriket er et nytt menneske, men han er samtidig gammelt menneske. Derfor blir hele livet en kamp mellom gammelt og nytt. I denne kampen skal det gjøres fremskritt, skjønt før døden blir aldri det nye fullstendig enerådende. Denne kampen skal vi ikke utkjempe for å oppnå en plass i himmelriket, men vi skal utkjempe den fordi vi allerede har oppnådd en plass der. Kampen er en konsekvens av evangeliet, og den som ikke vil ta denne konsekvens, setter seg selv utenfor fellesskapet med Gud. Mannen uten bryllupsklærne er en alvorlig advarsel mot den falske troen. Den falske troen har det felles med den rett at den har tillit til Gud og hans godhet.
Men den falske troen er uten streben etter å gjøre Guds vilje, uten bot, den sørger ikke over sin egen synd og tar ikke avstand fra den. Den begjærer frihet fra dommen, men ikke frihet fra synden. Hos Gud søker den falske tro å sikre sitt eget liv, men den søker ikke det nye livet.
Medlemskap i himmelriket er uforenlig med moralsk likegyldighet eller tøylesløshet. Når dette siste inntrer, så opphører det første. Men er ikke dette å smugle inn et eget lite bidrag til frelsen bakveien? Nei, det er ikke det. For med alle våre gode gjerninger og all vår moralske iver og alt vårt etiske alvor kan vi ikke bidra noe til vår frelse. Denne frelse er ene og alene en gave vi får helt ufortjent på grunn av det som Jesus har gjort. Denne gaven består for det første i at Gud tar imot oss og for andre i at han nyskaper oss. Men disse to ting er én, udelelig gave, og den som bare vil ta imot første del av den, får ingenting i det hele tatt. Man får komme som man er, men ikke forbli som man er. Herren vil forandre oss. «Bær derfor frukt som er omvendelsen verdig,» sa allerede døperen Johannes. (Matt 3,8) «Således bærer hvert godt tre gode frukter,» sa Jesus i sin Bergpreken. (Matt 7,17) Og videre: «Ikke enhver som sier til meg: Herre! Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Faders vilje.» (Matt 7,21)
Men husk at Gud gir før han krever. Han skaper forutsetningen for å bære frukt. Paulus skriver til romerne: «Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som han har gitt oss» (Rom 5,5) «Men de som lever etter Ånden, er opptatt av det som hører Ånden til» (Rom 8,5) Og denne livsforandrende omgang med Gud har han gitt oss midler til i kirken. Kirken holder på med en foregripelse av den himmelske bryllupsfest. Ved kirkegang, altergang, bønn, offer og diakonal tjeneste «er vi hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle gå inn i dem.» (Ef 2,10) «For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans gode vilje.» (Fil 2,13)
Til ære for Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet til evighet.

Påsketid

PåskedagKva er å seie i møte med ei tom grav?
Halleluja-rop er knapt nok det mest logiske. Om Ola Normann fekk oppleve ved første besøk på kyrkjegarden etter ei gravferd, at grava var tom, hadde han helst latt kyrkjeverja få gjennomgå og teke ein tips-telefon til lokalavisa.

Steinen for Jesu grav vart ikkje rulla til side for Jesu skuld. Han kunne gå gjennom stein like lett som vegg og dør og tid og rom. Steinen er rulla til side for at menneske skal få sjå teikna: Linrullane, liksveipet og elles at det var tomt.

Gud hadde gode grunnar til ikkje å la korkje kyrkjeverja eller ein journalist tolke den tome grava, men ein utsending frå himmelen: «Han er oppstaden frå dei døde og Han går føre dykk,» sa engelen til kvinnene, og dei sa det vidare.

Den som vågar å hevde at Kristus er oppstaden frå dei døde, tek store ord i munnen. For noko slikt som 15 milliardar år sidan frambrakte Gud universet. Den krafta som då var verksam, var Heilaganden. Same krafta førte Jesu torturerte, øydelagde og krossfeste kropp opp frå dødsriket til hagen. Han kan vekke opp døde også idag.

Vi kan gjere mykje med våre liv, vi menneske. Men ingen kan føde seg sjøl, frelse seg sjøl eller vekkje seg sjøl opp frå døden. Berre Gud kan. Og Gud fylgjer eit fast mønster. Vi ser det i Jesus. Han er Guds prototyp, modellen som Gud nyskaper i. Som det var med Jesus, så med oss.

I påskenattsliturgien heiter det:

“Kor nødvendig var ikkje Adams synd,
å du sæle skuld, å du sæle natt.”

Pga synda vart Guds kjærleik og makt synleg. Det kan menneske sjå påskenatta. Ikkje den samla vondskapen på jorda kan oppheve Guds kjærleik eller overvinne Guds makt. Påskedagen handlar om triumfen over vondskapen, djevelen og døden.

Gud fører borna som ber Hans andletsdrag, ut av døden, ut av kista, ut av grava, ut av vondskapen, ut av mørkret og inn i menneskeverdien, inn i menneskerettane, inn i kongestatusen sitt land. Det landet heiter Himmelriket.

Det kan eit menneske seie i møte med den tome grava.

Advent heile året

Kor enorm er ikkje kontrasten blitt mellom kristen adventstid og samfunnet si jule-opprustning. Den eine fastar, den andre går på julebord. Den eine bed «kom, Herre Jesus», den andre feirar vår opplyste velstand.

Advent er vår kristne grunnstilling. Vente på Herren Jesus er vårt livsmotto. Vi trur ikkje at historia er ei opplysningstid. Vi lever for Han som skal fri oss ut or historia sitt mørker. Difor er kyrkjene våre vende mot aust, mot soloppgongen.

entry-into-jerusalem

Vi trur ikkje at framsteget skal redde oss, ikkje at utviklinga skal føre oss lenger fram og høgare opp. Målet vårt er ikkje å samle oss skattar, auke vår levestandard eller styrke vår ære og vår makt. Eller avansere i reinkarnasjonen sitt evige krinslaup.

Difor fryktar vi heller ikkje framtida. Vi reknar med børskrakk, krig, arbeidsløyse, motgong og død. Men tida vår er ikkje forbruk, men nedteljing. Venting på det fullkomne.

Vårt Jerusalem er der vår kyrkje står. Den velkjende inngangsdøra er byporten. Kvar søndag er Jesus på vegen dit, frå Betfage til oss. Han kjem for å røre ved oss. Han underviser oss om vegen, innvier oss i sine himmelske løyndomar og dekkjer sitt julebord for oss. Heile den tida vi er saman på vegen, vert livet vårt vevd inn i hans. Hans tekst vert vår tekst, og det veks fram eit mønster. For kvart vegstykke reiser han himmelstigen og dreg oss inn i sitt nettverk av nåde.

Han besøkjer meg slik Han besøkte Betfage og Betania. I mitt hjarte vil Han bli fødd slik han vart fødd i Betlehem. I livet mitt vil Han bli boren fram som i templet i Jerusalem. Hjå meg vil Han leve dei stille åra i Nasaret i påvente av manns mognad. Med meg vil Han bli døypt i Jordan. Ilag med meg vil Han bli freista i øydemarka. Han kjem til å bli sviken i min forgård. Han må lide på mitt Golgata. Så vil Han døy og stå opp med meg og møte meg att i hagen. Han vil bli teken opp til Faderen på mitt Oljeberg og leve med meg som den usynlege medvandraren alle dagar så lenge verda mi står.

I dag, fleire tusen adventssundagar seinare, gjeld orda ved byporten til Jerusalem: Sei til Sions dotter og til Noregs døtre at det er kongen din som kjem til deg. Audmjuk, på ein eselfole, i evangelieordet, i brødet og vinen på altaret.

Ikkje lat deg lure av norsk ”førjulstid” med sine kunstige stimuli. Det er advent heile året. Ver ikkje sein med å breie kappene dine på vegen.

Liturgiens ånd

Den kristne kyrkja sin puls slår i gudstenesta. Dei truande har arva bønene dei brukar. Mødre lærer borna sine å be. Rabbiar gav folket bøner, slik Jesus gjorde: «Slik skal de be».

Kvelden før han vart arrestert ‘tok han brødet, bad takkebøna, velsigna, braut det og gav dei’. Jesus autoriserte liturgi og bad dei halde seg til det mønsteret han grunnla. Kyrkja har teke imot desse heilage handlingane, teke vare på dei og overgjeve dei frå generasjon til generasjon.

Vi lever i ei tid då ord blir devaluerte. Dogmer er blitt utvatna og det mystiske forsømt. Det har skapt lengt hos mange etter substans og liv. Ei sunn kyrkje må gje folket mat til livet. Og dei må lærast opp til å elske bøna i tråd med liturgiens eiga ånd.

Den norske kyrkja har gitt frislepp for den lokale liturgiske fantasien. Slike liturgi-snekrings-tider skal ein vakte vel på. Er det plass for liturgiens ånd, kan det kome noko godt ut av dei. Elles kan den pågåande revisjonen ende i bøneformer som fenger ei stund men snart fell tilbake i likesæla si grå keisemd.

Namnet Isak tyder ‘han som ler’. Jødisk tradisjon fortel korleis Isak då han skrik i dødsangst under ofringa på Moria, ser himmelen open, ser dei usynlege mysteria og den himmelske engleskaren. På denne staden, Moria-fjellet, bygde jødane templet. Her startar gudsteneste-tradisjonen, med det himmelske synet Isak fekk då han låg bunden til altaret.

Isak såg løysinga som skapte den kristne kulten: det stadfortredande offeret, lammet som vert ofra i hans stad. Synet av lammet gav Isak tilbake latteren han hadde mist då han forstod at han var under dødsdomen. Joh 16:20.

Denne gleda er sentrum i liturgien og har skapt dei liturgiske tradisjonane vi har arva. Dette Lammet såg dei tolv som var samla då Herren tok brødet, takka, braut det og gav dei. Gleda deira var ei bryllups-glede, og synet var visjonen av det heilage bryllupet. Den liturgiske latteren veks ut av denne visjonen.

Same synet såg Johannes apostelen på Patmos (Opb 5:6.13). Himmelen opna seg for liturgien med Lammet i sentrum. Dette synet gir mennesket tilbake latteren som vert til skaparverkets lovprising.

Eit ekko går gjennom alle århundre, gjennom heile skaparverket. Utan trua på dette ekkoet, døyr mennesket sin latter. Alt vert depresjon og død. Inntil mennesket får auge på Lammet. Den latteren er den kristne liturgiens ånd:

«Lammet, ja, Lammet, dets vunder og sår
æren og prisen i evighet får!
Amen, halleluja! Amen!»

Mor Maria

Morsrolla har hatt tronge tider i mange tiår i vår kultur. Fødselstalet har lenge ligge under grensa for å kunne halde oppe folketalet. Kravet om likestilling har gitt svekka status for mødre og ført m.a. til obligatorisk overføring av delar av fødselspermisjonen frå mor til far. Kan det vere tilfeldig at dei kulturane som har mest ihuga hylla Maria, også er dei som har vektlagt sterkast familielivet og mors plass i familien? Tenk berre på ein spansk, gresk eller italiensk familie samla med tre generasjonar rundt middagsbordet.

Bak mykje av forståinga av Marias rolle i den kristne tradisjonen, ligg nettopp verdsetjinga av morsrolla. Ingen som les om engelen Gabriels besøk hos Maria, juleforteljinga eller om Jesus som frå krossen fører saman apostelen Johannes og Maria, kan unngå å bli rørt av den moderlege omsorga som er tilstade.

Maria gav Jesus ein bustad i sitt eige liv og i sitt hus. Ingen tvang henne til det. Av eigen, fri vilje og generøsitet svarte ho ja til Faderen. Omsorgsfullt sveipte ho det vesle barnet og gav han den beste oppseding ho kunne.

Jesus tillet Maria å vise han morsomsorg. Spørsmålet til truande idag er om vi tillet det same. Born spring naturleg til mor med ein skade eller ei krise. Dei nygifte i Kana vende seg til Maria som talskvinne for si naud. Vi kan gå til henne i all naud og seie «be for oss syndarar».

«Alle slekter skal prise meg sæl,» seier Maria. Vi vil vere med i den lovprisinga. Vi vil prise henne sæl for det ho lærer oss om morsrolla, om verdien av familieliv og trusliv.

Gud vart ikkje menneske i krubba i Betlehem, men i Marias livmor. Difor har jomfru Maria og barnet Jesus uendeleg stor verdi for alle ufødde born.

Men det var i stallen, i snekkarbustaden og på pilegrimsvandringar med Josef og Maria Jesus voks opp og fekk si oppseding. Desse menneska tok imot og gav tilbake den kjærleiken Jesus hadde med seg inn i denne verda.

I inneverande månad fell ein av dei viktige Maria-festdagane i kyrkjeåret: Marias innsomning 15. august. Vi feirer den festen i St. Olav kyrkje på søndag 17. august.

dormition4large

Medisin mot motløyse

Motløyse breier seg lett når kristne oppdagar at kristendom er blitt marginalisert og neglisjert i det offentlege rom. Ikkje minst kristen etikk får gjerne hard medfart i dag. Ofte ikkje eingong medrekna som seriøs. Personlege standpunkt erstattar objektive sanningar og samvit vert bytt ut med ‘det ein føler’.

Det er fåre på ferde når samvitet, moralkoden som er bygd inn i menneskesinnet for å reagere når liv og død, sanning og rettferd vert stilte på prøve, vert redusert til eigenvilje. Då er kvart menneske fri til å leve og handle til eige behag utan omsyn til det sanne eller det felles gode.

Eit døypt menneske er fødd til eit nytt liv, har fått eit nytt hjarte og ei ny ånd. Når det nye livet får festne seg og vekse, vert heile personen forvandla. Det veks fram ein sjels-styrke som liknar på Kristi eige sinn og bilete. Denne personlege forvandlinga får offentlege konsekvensar. Kvart slikt menneske vil ha kristeleg innverknad på alt og alle ikring det.

Våre viktige vegval i livet gjer vi menneske ved å lytte, tenkje og reflektere. Fyrst i kontakt med andre, og til sist i samtale med vår eiga indre stemme. Det kristne mennesket treng trening i å lytte til Guds stemme i Skrifta, til Kristi stemme i evangelia, til Kyrkja si stemme gjennom århundra og til erfarne menneske ikring oss. Slik kjem Guds Ande til orde i det indre mennesket og Guds eigen vilje får gjennomsyre vår eigenvilje.

Denne fostringa lid når talet på kristne menneske går tilbake, når alternativ-ånder får prege det offentlege livet, når Guds hus vert til forveksling likt folkets hus og det vert lengre mellom kristne fellesskap med genuin kristen identitet.

Leiar for UIO Norge, Andreas Nordli, minte i ein artikkel nyleg om at det har vore slike kristetider før. Fellestrekk for vegen ut av krisene har vore ‘rest-fellesskap’, kommunitetar med eige liv. Frå kloster-rørsler til dei haugianske vene-fellesskapa. Dette er medisin mot vår tids kristne motløyse.

Motkultur-fellesskap kan stå imot majoritetskyrkjene si tilpasningslinje. Vi treng menneske med trusstyrke til å halde ut motstand og forfylgjing. Og vi treng ein ny generasjon modellar for korleis genuint kristent liv kan levast i den religonspluralistiske kulturen. Difor trengs veksthus for kristne personlegdomar og trusfellesskap som går djupare og viser veg lengre fram enn til det private gode og det dagsaktuelt politisk korrekte.

Medisinen mot motløyse er også motoren for kristent salt og lys i verda.

fr Ottar Mikael Myrseth

Exit Benkebladet

Alt har si tid. Benkebladet for St Olav misjon i Ålesund har hatt snart 14 år. Mest som meldingsblad om messefeiring og arrangement. Ispedd refleksjonar om tidsånd, fortid og framtid.

I desse dagar kjem ut fyrste nummer av eit kvartalsblad for Den nordisk-katolske kyrkja. Det vert distribuert gjennom kyrkjelydane og vil også vere tilgjengeleg på nettet. I neste fase vil det meste av Benkebladet sitt stoff bli å finne der.

Ei mindre ambisiøs mail-meldings-teneste med viktig lokal informasjon om livet som er knytt til St Olav kyrkje, vil halde fram frå Benkebladet sin redaksjon.

Dei som er interessert i å få denne i mail-innboksen sin, kan seie frå til denne adressa: ottar.myrseth@gmail.com

I fyrste utgåve av Benkebladet (nov 2001) inviterte vi til messefeiring i eit garasjekapell. Vi vende oss i Garborgsk ånd til ‘småfuglar som flyg mot rute og vilde gjerne inn’. Vi tilbydde ein heim for heimlause småfuglar, og somme av dei har funne vegen inn. I tru på at Faderen sørgjer betre for dei enn for Salomo i all sin herlegdom.

Etterkvart vert fuglen til småsporven som ‘gjeng i tunet og tippar korn og ribbar strå og hev så god ei une og lær åt katten grå’. Slik er den sunne kristne livshaldninga. Ingen katt, eller djevel for den del, kan rive småfuglar ut av Guds hand.

Benkebladet sin ring er slutta. Men tippe korn og ribbe strå held vi fram med. Med messefeiring på sundag og utdeling frå Guds store korn-reservoar i grupper og på kvardags-samlingar.

Vel møtt, småfuglar!

Tidsånda

‘Tidsånda’ er eit uttrykk som bygg på tankar etter filosofen Hegel. ‘Tidsånda’ er tankegangar i samtida som er større enn oss og som det er vanskeleg å distansere seg ifrå. Det ligg i lufta pg som set preg på våre liv. Det treng oftast korkje presentasjon eller motivasjon, for dette er rekna som sjølvsagt.

Vår tids ånd er prega av at det offentlege livet er blitt reint sekulært. Helse- og skule-vesen er religions-nøytrale. Kristent menneskesyn er under åtak. Familien og ekteskapet vert ombygde. Kristne kyrkjer bøyer seg for tidsånda og er ikkje lengre det uomgjengelege funda-mentet den vestlege kulturen bygg på.

Det politisk korrekte får forrang i kyrkjeleg praksis og forkynning. Folkekyrkja minner stadig meir om Folkets Hus. Og der dei store går føre, fylgjer dei mindre etter. Frimodig forkynning vert mangelvare. ‘Verdiar’ erstattar sanninga, og vert avgjort ved fleirtalsvedtak etter politiske prosessar. Det kostar å heise flagg mot tidsånda.

Slike tider splittar dei truande. Dei som trufast held på dei gamle sanningane, vert marginaliserte i sine kyrkjer og fellesskap. Mange teier. Somme dreg seg attende. Andre melder seg ut. Difor trengst det idag mobilisering på tvers av kyrkjer og konfesjonar.

Den kristne filosofen C.S. Lewis nytta uttrykket ‘mere christianity’, berre kristendom. Tidsånda har berre plass for samtids-fornuften. Men ‘mere christianity’ er at Gud er større enn oss, og vår lukke er å leve etter hans fornuft. Gud seier at kvart menneskeliv er ukrenkjande, at ekteskapet er ‘eit stort mysterium’, at mennesket er eit åndeleg tempel, at familieliv er eit guddomeleg oppdrag, og at borna høyrer Herren til.

C.S. Lewis skriv at der er ein orden i universet som menneske med ulik tru kan erkjenne. På slikt grunnlag kan mange som trur at Jesus er den levande Herre over kosmos, arbeide saman. Dei som innser at kampen mot tidsånda handlar om meir enn konfesjonelle ulikskapar og at det heilage er under åtak. Dette er den tredje arena.

Her trengst mobilisering. Den tredje arena er nivået over våre kyrkjelydsfellesskap. Der kan lutheranarar og katolikkar, pinsevener og baptistar, misjonsfolk og karismatikarar lære av og styrke kvarandre, skape visdoms-baser og front-fellesskap. Slik bygg ein også vern mot å bli dominert av tidsånda.

Vi vil sikkert bli usamde, men når vi står saman om Skrift-lojaliteten og saman vil vende attende til Jesus, kan vi saman avsløre kva som står på spel. For den Logos som held heile verda ihop, er ikkje ein idé, men ein person.

Og det som er sant, er sant sjølv om ingen gjer det, og det som er usant, er usant sjølv om alle gjer det.