Den heilage messa

DEN HEILAGE MESSA


Messe vert feira i St Olav kyrkje
2. sundag i advent
4. desember kl. 11.00.

Biskop Roald Nikolai krismerer nytt medlem.
Pantokrator_Cefalu

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Religionar plar ha ei lære om verdsens ende. ”Ragnarokk” sa dei her nord. Dei har hatt ei aning av at den noverande verdsordninga er mellombels, at noko i kosmos ikkje er på plass, at ei krise kan true under den optimistiske overflata. Ikkje berre det globale miljøet kan koma i krise. 

For kyrkja er krisa ikkje berre ein spekulasjon. Det er noko Gud har openberra, ei trussanning. Vi vedkjenner det i credo kvar sundag om han som skal koma att i herlegdom og døma levande og døde. Då skal himmel og jord forgå og erstattast av ein ny.

Rikdom, makt, velstand, samfunn, kultur er sårbare ting. Dei står i dag men kan vakle i morgon. Berre éin kan du stole på: Jesus Kristus, verda sin Herre og oppretthaldar; han som har skapt alt og som skal nyskapa alt.

Vel møtt til messe.

Bred dina vida vingar

Preken på 24. søndag etter pinse – Matt 23,37-24,2

Det herjet en låvebrann og mange dyr strøk med. Da restene av dyra skulle fjernes, oppdaget man noe utrolig i hønsehuset: Under en forkullet høne krøp levende kyllinger frem. De hadde overlevd brannen. Hva var grunnen til det? Jo, da hønemor forstod at det var fare på ferde, samlet hun kyllingene sine under seg for å beskytte dem. Selv overlevde hun naturligvis ikke.

«Hvor ofte jeg vilde samle dine barn, likesom en høne samler sine kyllinger under sine vinger! Og I vilde ikke,» sier Jesus. (Matt 23,37) Han bruker dette bildet om seg selv. – For det første sier det oss noe om det livsfarlige ved å springe rundt borte fra Jesus. Det er hos ham vi hører hjemme. Alt annet er å spille hasard med livet. – Dernest sier det oss noe om at Jesus ikke bare har en generell omsorg for oss. Nei, han har en omsorg som førte ham like inn i en smertefull død. Det var for at vi skulle leve, ja, ha evig liv.

Guds omsorgshistorie

Dagens tekst setter Jesu offer inn i sammenheng med Guds lange omsorgshistorie med Israels folk. Han hadde bredt ut sine vinger over dem. Som vi hørte i den bibelske salmen nettopp:

«Med sine vingefjærer dekker han dig, og under hans vinger finner du ly; hans trofasthet er skjold og vern.» (Sal 91,4)

«Som fuglene breder ut sine vinger, således skal Herren, hærskarenes Gud, verne Jerusalem, verne og frelse, gå forbi* og redde.» (Jes 31,5)

<* som i Egypten; 2MO 12, 13. 23.>

Gud hadde utvalgt dette folket og plantet det i det lovede land. Han åpenbarte seg for dem, gav dem loven og løftene, gudstjenestelivet og pakten. Men med de gode gaver hadde ikke folket tjent giveren, men tenkt på seg selv. De ville ha Guds hjelp til beskyttelse, Guds godhet til egoistisk nytelse, benyttet loven til å dekke over sine synder, Guds forjettelser til å forherlige seg selv, lagde selvskryt av det som egentlig var Guds nåde. Gud hadde minnet dem om hva de var ham skyldig. Men som Jesus sier: «Jerusalem! Jerusalem! du … slår ihjel profetene, og stener dem som er sendt til dig!» (Matt 23,37)

Gud forlater templet

Det samme skjedde så med Jesus selv. Som profetene kom han i Herrens navn, med fullmakt fra ham. Men også som mer enn dem, som Guds egen Sønn og siste, avgjørende ord. Og ham drepte de. Dermed dro de katastrofen ned over seg:

«Se, eders hus skal lates eder øde», sier Jesus. «Så hør: Huset deres blir forlatt og legges øde!» (Matt 23,38)

Det lyder som et rystende ekko fra GT. I Esek 10,18f og 11,22f skildres det malerisk hvordan Guds herlighet simpelthen forlot Jerusalems tempel. Slik ble templet og byen liggende ubeskyttet av Guds hånd da Nebukadnesars stormtropper slo inn over byen.

På samme måten sier Gud hos Jeremia følgende:

«Jeg har forlatt huset mitt, forkastet eiendommen min, gitt min elskede i fiendens hånd.» (Jer 12,7)

På samme måten sier Jesus at han og Faderen vil opptre og forlate tempelet. Dermed vil både templet, byen og landet bli liggende ubeskyttet mot den romerske invasjonshæren som vi vet kom og la byen øde i 70 e.Kr.

Guds kjærlighet og Guds vrede

Hvorfor skal noe menneske behøve å gå fortapt? Hvorfor blir ikke alle frelst? Også Jesus har stått overfor det spørsmålet. Her gir han oss svaret. Gud ville at alle skulle bli frelst. Han sendte sin Sønn for å redde menneskene fra den ulykke som truet – likesom høna dekker sine kyllinger med vingene når faren truer. Men de ville ikke.

Det er viktig å forstå Guds kjærlighet og Guds vrede riktig. Bibelen lærer at Den treenige Gud ER kjærlighet. Det er et vesensutsagn. Og det handler om både Faderen og Sønnen og Ånden.

Bibelen taler også om Guds vrede. Det gjelder også både Faderen og Sønnen og Ånden. Men vrede-utsagnene er ikke vesens-karakteristikker. Det er når Guds kjærlighet ikke blir besvart at Gud reagerer med vrede. Vreden er Guds skuffede kjærlighets vrede. Men som det står i

Sal 30,6 «et øieblikk varer hans vrede, en levetid hans nåde.»

Om vi forferdes over Guds vrede, skal vi alltid vite at den rammet ham selv i Kristus. Kristus tok på seg vredesdommen i vårt sted. Det er et tilfluktssted for den i hans vingers skygge. For Jesu skyld ber vi «Vend bort fra oss din vrede».

Muligheten står åpen

Den muligheten står også åpen for jøder. Om deres tempel er lagt øde, er Jesus Kristus det nye tempel også for dem. Det viser seg hos jøder som i dag tror på Jesus Messias som sin frelser. Kanskje er det en større vekkelse som i ligger i Jesu avslutning på Jerusalemsklagen, der han sier: «Fra nu av skal I ikke se mig før I sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn!» (Matt 23,39)

Slik hadde Jesus blitt hilset av en mindre gruppe straks føre dagens tekst, (Matt 21,9) og til slutt var det visst bare umyndige som ropte. (Matt 21,15-16) Vi er heller ikke mange vi som i dag hyller ham med disse ord i denne messe. Men det er begynnelsen på den store triumfen som skal utfolde seg når hver tunge må bekjenne til Gud Faders ære: Jesus Kristus er herre. (Fil 2,10-11) Med menigheten av jøder og hedninger i himmelen og på jorden synger vi i samstemmig jubel: Hellig, hellig, hellig, … hosianna i det høyeste, velsignet være han som kommer i Herrens navn!

fr Tom Hængsle

 

Å leva det er å elska

jesus_bethany

Andre sundagen i faste set eit hovudmotiv som gjeld heile fastetida: Frigjering.

“Da Jesus satte sjelen fri.” Den store frigjeringsdagen markerer korleis Jesus Messias frigjer og reiser opp menneske. Demonstrert på kvinna i farisearen Simons hus.

Frigjeringa gjeld ikkje berre på det ytre planet, ikkje berre for dei lærde og lovkyndige, ikkje berre for eit snevert ”åndeleg” område av livet. Men for heile folket og heile livet; moralsk, kroppsleg, sosialt og åndeleg.

Ho vart både fri, frisk og fornya – ho som møtte Jesus. Eit oppreist menneske, ei Israels dotter, med full menneskeleg og åndeleg status.

Vanskeleg å forstå for somme. Minst for dei som veit at dei står i gjeld til Gud. Slik er nåden.  Vel møtt i kyrkja på sundag. Her er skriftstolen ledig og altarbordet vert dekka. Frigjeringa startar her.

Fr Toms preken søndag 18. oktober

MATTEUS 22,1-14
Når Gud skal hanke sine villfarne skapninger tilbake dit de hører hjemme, i hans rike, så bruker han ikke makt og trusler. Nei, han innbyr til fest. Jesus lar oss ane stekelukten fra Guds kjøkken når han sier: (v.4) «Se, jeg har gjort i stand mitt måltid: mine okser og mitt gjø-fe er slaktet, og alt er ferdig; kom til bryllupet!» Alle innbys.
Det finnes muligheter for alle mennesker til å bli frelst. Det gjelder alle folk, alle raser, alle sosialgrupper, alle forskjellige mennesketyper. I evangeliene kan vi gang på gang lese om at Jesus omgav seg med såkalte «tollere og syndere». Dette vakte forargelse, for disse menneskene var utstøtte og ble sett ned på. Men også slike ønsker Jesus velkommen til himlenes rike. Det er neppe noen tilfeldighet at folk som stod lavest på den sosiale rangstigen flokket seg om Jesus. For himlenes rike er nemlig en gave som bare kan mottas gratis. Den som har mye av materielle eller åndelige ressurser, faller lett i den misforståelse at han må prestere noe for å komme inn i himmelriket. Men adgangen dit har Jesus åpnet for oss. Gjennom sitt liv, sin lidelse, død og oppstandelse har Jesus brakt i stand en frelse.
De som tross denne frelse kommer og viser fram et adgangstegn i form av et respektabelt liv, religiøse anlegg, gode gjerninger eller lignende, de uttrykker jo mistillit til Jesus. De kommer jo med noe til tillegg til den frelse som Jesus har vunnet. Noe slikt tillegg trengs ikke.
Skal vi bruke et uttrykk fra bryllupsbildet i dagens tekst, kan vi si at «alt er ferdig». Det er bare å komme. Fordi Jesus har gjort fyldest for all verdens synder og på den måten gjort alt ferdig, kan innbydelsen være betingelsesløs. Dagens tekst sier rett ut at onde og gode innbys til Guds rike.
Men betyr det at i Guds rike får man være akkurat som man vil og gjøre akkurat det man har lyst til? Svaret på det spørsmålet er nei. Og for at vi skal ha det klart for oss, forteller Jesus om en som ble kastet ut fra bryllupsmiddagen. Som grunn blir det angitt at han ikke hadde bryllupsklær på.
Jesus sier ikke noe om hvordan vi skal skaffe oss denne høytidsdrakten, han har ikke funnet det nødvendig å gjøre det. Det dreier seg nemlig ikke om en spesiell kunst som vi må lære oss ved siden av det å tro evangeliets innbydelse. Nei, det vi skal gjøre er rett og slett å ta evangeliet alvorlig.
Den som lar sine synder bli tilgitt og allikevel vil beholde dem, den som kaller Kristus sin herre og allikevel bare tjener seg selv, den som bekjenner seg til Gud, men gjør ham til tjener for sine egne lyster, – slike frekke gjester misbruker evangeliets tilbud og de skal ifølge dagens tekst ikke finne noen barmhjertighet. Evangeliets innbydelse er og blir reservasjonsløs uten tanke på hva vi er, men bare på hva vi skal bli. Helt fritt og ufortjent blir vi mottatt av Gud. Det er Guds frie gave at han tar oss ufullkomne mennesker inn i samfunnet med seg. Men han handler slik for å gjøre oss nye. Han vil gjøre oss fullkomne.
Det kommer riktignok ikke til å skje på denne siden av døden. Men Guds nyskapende gjerning med oss begynner her og nå. Når Gud tar imot oss, skaper han et nytt menneske. Dette nye menneske er ikke et ideal eller en idé, men det er en virkelighet. En borger i himmelriket er et nytt menneske, men han er samtidig gammelt menneske. Derfor blir hele livet en kamp mellom gammelt og nytt. I denne kampen skal det gjøres fremskritt, skjønt før døden blir aldri det nye fullstendig enerådende. Denne kampen skal vi ikke utkjempe for å oppnå en plass i himmelriket, men vi skal utkjempe den fordi vi allerede har oppnådd en plass der. Kampen er en konsekvens av evangeliet, og den som ikke vil ta denne konsekvens, setter seg selv utenfor fellesskapet med Gud. Mannen uten bryllupsklærne er en alvorlig advarsel mot den falske troen. Den falske troen har det felles med den rett at den har tillit til Gud og hans godhet.
Men den falske troen er uten streben etter å gjøre Guds vilje, uten bot, den sørger ikke over sin egen synd og tar ikke avstand fra den. Den begjærer frihet fra dommen, men ikke frihet fra synden. Hos Gud søker den falske tro å sikre sitt eget liv, men den søker ikke det nye livet.
Medlemskap i himmelriket er uforenlig med moralsk likegyldighet eller tøylesløshet. Når dette siste inntrer, så opphører det første. Men er ikke dette å smugle inn et eget lite bidrag til frelsen bakveien? Nei, det er ikke det. For med alle våre gode gjerninger og all vår moralske iver og alt vårt etiske alvor kan vi ikke bidra noe til vår frelse. Denne frelse er ene og alene en gave vi får helt ufortjent på grunn av det som Jesus har gjort. Denne gaven består for det første i at Gud tar imot oss og for andre i at han nyskaper oss. Men disse to ting er én, udelelig gave, og den som bare vil ta imot første del av den, får ingenting i det hele tatt. Man får komme som man er, men ikke forbli som man er. Herren vil forandre oss. «Bær derfor frukt som er omvendelsen verdig,» sa allerede døperen Johannes. (Matt 3,8) «Således bærer hvert godt tre gode frukter,» sa Jesus i sin Bergpreken. (Matt 7,17) Og videre: «Ikke enhver som sier til meg: Herre! Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Faders vilje.» (Matt 7,21)
Men husk at Gud gir før han krever. Han skaper forutsetningen for å bære frukt. Paulus skriver til romerne: «Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som han har gitt oss» (Rom 5,5) «Men de som lever etter Ånden, er opptatt av det som hører Ånden til» (Rom 8,5) Og denne livsforandrende omgang med Gud har han gitt oss midler til i kirken. Kirken holder på med en foregripelse av den himmelske bryllupsfest. Ved kirkegang, altergang, bønn, offer og diakonal tjeneste «er vi hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle gå inn i dem.» (Ef 2,10) «For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans gode vilje.» (Fil 2,13)
Til ære for Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet til evighet.

Påsketid

PåskedagKva er å seie i møte med ei tom grav?
Halleluja-rop er knapt nok det mest logiske. Om Ola Normann fekk oppleve ved første besøk på kyrkjegarden etter ei gravferd, at grava var tom, hadde han helst latt kyrkjeverja få gjennomgå og teke ein tips-telefon til lokalavisa.

Steinen for Jesu grav vart ikkje rulla til side for Jesu skuld. Han kunne gå gjennom stein like lett som vegg og dør og tid og rom. Steinen er rulla til side for at menneske skal få sjå teikna: Linrullane, liksveipet og elles at det var tomt.

Gud hadde gode grunnar til ikkje å la korkje kyrkjeverja eller ein journalist tolke den tome grava, men ein utsending frå himmelen: «Han er oppstaden frå dei døde og Han går føre dykk,» sa engelen til kvinnene, og dei sa det vidare.

Den som vågar å hevde at Kristus er oppstaden frå dei døde, tek store ord i munnen. For noko slikt som 15 milliardar år sidan frambrakte Gud universet. Den krafta som då var verksam, var Heilaganden. Same krafta førte Jesu torturerte, øydelagde og krossfeste kropp opp frå dødsriket til hagen. Han kan vekke opp døde også idag.

Vi kan gjere mykje med våre liv, vi menneske. Men ingen kan føde seg sjøl, frelse seg sjøl eller vekkje seg sjøl opp frå døden. Berre Gud kan. Og Gud fylgjer eit fast mønster. Vi ser det i Jesus. Han er Guds prototyp, modellen som Gud nyskaper i. Som det var med Jesus, så med oss.

I påskenattsliturgien heiter det:

“Kor nødvendig var ikkje Adams synd,
å du sæle skuld, å du sæle natt.”

Pga synda vart Guds kjærleik og makt synleg. Det kan menneske sjå påskenatta. Ikkje den samla vondskapen på jorda kan oppheve Guds kjærleik eller overvinne Guds makt. Påskedagen handlar om triumfen over vondskapen, djevelen og døden.

Gud fører borna som ber Hans andletsdrag, ut av døden, ut av kista, ut av grava, ut av vondskapen, ut av mørkret og inn i menneskeverdien, inn i menneskerettane, inn i kongestatusen sitt land. Det landet heiter Himmelriket.

Det kan eit menneske seie i møte med den tome grava.

Advent heile året

Kor enorm er ikkje kontrasten blitt mellom kristen adventstid og samfunnet si jule-opprustning. Den eine fastar, den andre går på julebord. Den eine bed «kom, Herre Jesus», den andre feirar vår opplyste velstand.

Advent er vår kristne grunnstilling. Vente på Herren Jesus er vårt livsmotto. Vi trur ikkje at historia er ei opplysningstid. Vi lever for Han som skal fri oss ut or historia sitt mørker. Difor er kyrkjene våre vende mot aust, mot soloppgongen.

entry-into-jerusalem

Vi trur ikkje at framsteget skal redde oss, ikkje at utviklinga skal føre oss lenger fram og høgare opp. Målet vårt er ikkje å samle oss skattar, auke vår levestandard eller styrke vår ære og vår makt. Eller avansere i reinkarnasjonen sitt evige krinslaup.

Difor fryktar vi heller ikkje framtida. Vi reknar med børskrakk, krig, arbeidsløyse, motgong og død. Men tida vår er ikkje forbruk, men nedteljing. Venting på det fullkomne.

Vårt Jerusalem er der vår kyrkje står. Den velkjende inngangsdøra er byporten. Kvar søndag er Jesus på vegen dit, frå Betfage til oss. Han kjem for å røre ved oss. Han underviser oss om vegen, innvier oss i sine himmelske løyndomar og dekkjer sitt julebord for oss. Heile den tida vi er saman på vegen, vert livet vårt vevd inn i hans. Hans tekst vert vår tekst, og det veks fram eit mønster. For kvart vegstykke reiser han himmelstigen og dreg oss inn i sitt nettverk av nåde.

Han besøkjer meg slik Han besøkte Betfage og Betania. I mitt hjarte vil Han bli fødd slik han vart fødd i Betlehem. I livet mitt vil Han bli boren fram som i templet i Jerusalem. Hjå meg vil Han leve dei stille åra i Nasaret i påvente av manns mognad. Med meg vil Han bli døypt i Jordan. Ilag med meg vil Han bli freista i øydemarka. Han kjem til å bli sviken i min forgård. Han må lide på mitt Golgata. Så vil Han døy og stå opp med meg og møte meg att i hagen. Han vil bli teken opp til Faderen på mitt Oljeberg og leve med meg som den usynlege medvandraren alle dagar så lenge verda mi står.

I dag, fleire tusen adventssundagar seinare, gjeld orda ved byporten til Jerusalem: Sei til Sions dotter og til Noregs døtre at det er kongen din som kjem til deg. Audmjuk, på ein eselfole, i evangelieordet, i brødet og vinen på altaret.

Ikkje lat deg lure av norsk ”førjulstid” med sine kunstige stimuli. Det er advent heile året. Ver ikkje sein med å breie kappene dine på vegen.

Liturgiens ånd

Den kristne kyrkja sin puls slår i gudstenesta. Dei truande har arva bønene dei brukar. Mødre lærer borna sine å be. Rabbiar gav folket bøner, slik Jesus gjorde: «Slik skal de be».

Kvelden før han vart arrestert ‘tok han brødet, bad takkebøna, velsigna, braut det og gav dei’. Jesus autoriserte liturgi og bad dei halde seg til det mønsteret han grunnla. Kyrkja har teke imot desse heilage handlingane, teke vare på dei og overgjeve dei frå generasjon til generasjon.

Vi lever i ei tid då ord blir devaluerte. Dogmer er blitt utvatna og det mystiske forsømt. Det har skapt lengt hos mange etter substans og liv. Ei sunn kyrkje må gje folket mat til livet. Og dei må lærast opp til å elske bøna i tråd med liturgiens eiga ånd.

Den norske kyrkja har gitt frislepp for den lokale liturgiske fantasien. Slike liturgi-snekrings-tider skal ein vakte vel på. Er det plass for liturgiens ånd, kan det kome noko godt ut av dei. Elles kan den pågåande revisjonen ende i bøneformer som fenger ei stund men snart fell tilbake i likesæla si grå keisemd.

Namnet Isak tyder ‘han som ler’. Jødisk tradisjon fortel korleis Isak då han skrik i dødsangst under ofringa på Moria, ser himmelen open, ser dei usynlege mysteria og den himmelske engleskaren. På denne staden, Moria-fjellet, bygde jødane templet. Her startar gudsteneste-tradisjonen, med det himmelske synet Isak fekk då han låg bunden til altaret.

Isak såg løysinga som skapte den kristne kulten: det stadfortredande offeret, lammet som vert ofra i hans stad. Synet av lammet gav Isak tilbake latteren han hadde mist då han forstod at han var under dødsdomen. Joh 16:20.

Denne gleda er sentrum i liturgien og har skapt dei liturgiske tradisjonane vi har arva. Dette Lammet såg dei tolv som var samla då Herren tok brødet, takka, braut det og gav dei. Gleda deira var ei bryllups-glede, og synet var visjonen av det heilage bryllupet. Den liturgiske latteren veks ut av denne visjonen.

Same synet såg Johannes apostelen på Patmos (Opb 5:6.13). Himmelen opna seg for liturgien med Lammet i sentrum. Dette synet gir mennesket tilbake latteren som vert til skaparverkets lovprising.

Eit ekko går gjennom alle århundre, gjennom heile skaparverket. Utan trua på dette ekkoet, døyr mennesket sin latter. Alt vert depresjon og død. Inntil mennesket får auge på Lammet. Den latteren er den kristne liturgiens ånd:

«Lammet, ja, Lammet, dets vunder og sår
æren og prisen i evighet får!
Amen, halleluja! Amen!»

Mor Maria

Morsrolla har hatt tronge tider i mange tiår i vår kultur. Fødselstalet har lenge ligge under grensa for å kunne halde oppe folketalet. Kravet om likestilling har gitt svekka status for mødre og ført m.a. til obligatorisk overføring av delar av fødselspermisjonen frå mor til far. Kan det vere tilfeldig at dei kulturane som har mest ihuga hylla Maria, også er dei som har vektlagt sterkast familielivet og mors plass i familien? Tenk berre på ein spansk, gresk eller italiensk familie samla med tre generasjonar rundt middagsbordet.

Bak mykje av forståinga av Marias rolle i den kristne tradisjonen, ligg nettopp verdsetjinga av morsrolla. Ingen som les om engelen Gabriels besøk hos Maria, juleforteljinga eller om Jesus som frå krossen fører saman apostelen Johannes og Maria, kan unngå å bli rørt av den moderlege omsorga som er tilstade.

Maria gav Jesus ein bustad i sitt eige liv og i sitt hus. Ingen tvang henne til det. Av eigen, fri vilje og generøsitet svarte ho ja til Faderen. Omsorgsfullt sveipte ho det vesle barnet og gav han den beste oppseding ho kunne.

Jesus tillet Maria å vise han morsomsorg. Spørsmålet til truande idag er om vi tillet det same. Born spring naturleg til mor med ein skade eller ei krise. Dei nygifte i Kana vende seg til Maria som talskvinne for si naud. Vi kan gå til henne i all naud og seie «be for oss syndarar».

«Alle slekter skal prise meg sæl,» seier Maria. Vi vil vere med i den lovprisinga. Vi vil prise henne sæl for det ho lærer oss om morsrolla, om verdien av familieliv og trusliv.

Gud vart ikkje menneske i krubba i Betlehem, men i Marias livmor. Difor har jomfru Maria og barnet Jesus uendeleg stor verdi for alle ufødde born.

Men det var i stallen, i snekkarbustaden og på pilegrimsvandringar med Josef og Maria Jesus voks opp og fekk si oppseding. Desse menneska tok imot og gav tilbake den kjærleiken Jesus hadde med seg inn i denne verda.

I inneverande månad fell ein av dei viktige Maria-festdagane i kyrkjeåret: Marias innsomning 15. august. Vi feirer den festen i St. Olav kyrkje på søndag 17. august.

dormition4large

Medisin mot motløyse

Motløyse breier seg lett når kristne oppdagar at kristendom er blitt marginalisert og neglisjert i det offentlege rom. Ikkje minst kristen etikk får gjerne hard medfart i dag. Ofte ikkje eingong medrekna som seriøs. Personlege standpunkt erstattar objektive sanningar og samvit vert bytt ut med ‘det ein føler’.

Det er fåre på ferde når samvitet, moralkoden som er bygd inn i menneskesinnet for å reagere når liv og død, sanning og rettferd vert stilte på prøve, vert redusert til eigenvilje. Då er kvart menneske fri til å leve og handle til eige behag utan omsyn til det sanne eller det felles gode.

Eit døypt menneske er fødd til eit nytt liv, har fått eit nytt hjarte og ei ny ånd. Når det nye livet får festne seg og vekse, vert heile personen forvandla. Det veks fram ein sjels-styrke som liknar på Kristi eige sinn og bilete. Denne personlege forvandlinga får offentlege konsekvensar. Kvart slikt menneske vil ha kristeleg innverknad på alt og alle ikring det.

Våre viktige vegval i livet gjer vi menneske ved å lytte, tenkje og reflektere. Fyrst i kontakt med andre, og til sist i samtale med vår eiga indre stemme. Det kristne mennesket treng trening i å lytte til Guds stemme i Skrifta, til Kristi stemme i evangelia, til Kyrkja si stemme gjennom århundra og til erfarne menneske ikring oss. Slik kjem Guds Ande til orde i det indre mennesket og Guds eigen vilje får gjennomsyre vår eigenvilje.

Denne fostringa lid når talet på kristne menneske går tilbake, når alternativ-ånder får prege det offentlege livet, når Guds hus vert til forveksling likt folkets hus og det vert lengre mellom kristne fellesskap med genuin kristen identitet.

Leiar for UIO Norge, Andreas Nordli, minte i ein artikkel nyleg om at det har vore slike kristetider før. Fellestrekk for vegen ut av krisene har vore ‘rest-fellesskap’, kommunitetar med eige liv. Frå kloster-rørsler til dei haugianske vene-fellesskapa. Dette er medisin mot vår tids kristne motløyse.

Motkultur-fellesskap kan stå imot majoritetskyrkjene si tilpasningslinje. Vi treng menneske med trusstyrke til å halde ut motstand og forfylgjing. Og vi treng ein ny generasjon modellar for korleis genuint kristent liv kan levast i den religonspluralistiske kulturen. Difor trengs veksthus for kristne personlegdomar og trusfellesskap som går djupare og viser veg lengre fram enn til det private gode og det dagsaktuelt politisk korrekte.

Medisinen mot motløyse er også motoren for kristent salt og lys i verda.

fr Ottar Mikael Myrseth

Exit Benkebladet

Alt har si tid. Benkebladet for St Olav misjon i Ålesund har hatt snart 14 år. Mest som meldingsblad om messefeiring og arrangement. Ispedd refleksjonar om tidsånd, fortid og framtid.

I desse dagar kjem ut fyrste nummer av eit kvartalsblad for Den nordisk-katolske kyrkja. Det vert distribuert gjennom kyrkjelydane og vil også vere tilgjengeleg på nettet. I neste fase vil det meste av Benkebladet sitt stoff bli å finne der.

Ei mindre ambisiøs mail-meldings-teneste med viktig lokal informasjon om livet som er knytt til St Olav kyrkje, vil halde fram frå Benkebladet sin redaksjon.

Dei som er interessert i å få denne i mail-innboksen sin, kan seie frå til denne adressa: ottar.myrseth@gmail.com

I fyrste utgåve av Benkebladet (nov 2001) inviterte vi til messefeiring i eit garasjekapell. Vi vende oss i Garborgsk ånd til ‘småfuglar som flyg mot rute og vilde gjerne inn’. Vi tilbydde ein heim for heimlause småfuglar, og somme av dei har funne vegen inn. I tru på at Faderen sørgjer betre for dei enn for Salomo i all sin herlegdom.

Etterkvart vert fuglen til småsporven som ‘gjeng i tunet og tippar korn og ribbar strå og hev så god ei une og lær åt katten grå’. Slik er den sunne kristne livshaldninga. Ingen katt, eller djevel for den del, kan rive småfuglar ut av Guds hand.

Benkebladet sin ring er slutta. Men tippe korn og ribbe strå held vi fram med. Med messefeiring på sundag og utdeling frå Guds store korn-reservoar i grupper og på kvardags-samlingar.

Vel møtt, småfuglar!